Jens i Uganda

Rwanda

2005-06-06T18:13:00.000+03:00

Nok et eventyr er gjennomført. I helgen var jeg i Rwandas hovedstad Kigali. Jeg og Thomas dro med buss på torsdag, en busstur som tok 9 timer inkludert grenseovergang. Rwanda har bra natur og by på, og overraskende bra veier. Bedre enn Uganda.

Kigali var en ganske død by til hovedstad å være, men vi fikk noe ut av oppholdet likevel. Første dagen spiste vi middag på et meget fasjonabelt Hôtel de Mille Collines, Hotell Tusen Åser. Der bodde også det nigerianske fotballandslaget, og for en stor fotballelsker som meg selv så var jo dette rimelig stort.

Dessverre ble Thomas matforgiftet på dette fasjonable hotellet og var mer på toalettet enn i sengen første natten og den påfølgende dagen var han sengeliggende. Om kvelden fredag kom Inga også til Kigali og vi møtte henne i bussparken. Mens vi satt og ventet på bussen fikk vi ikke fred et sekund. "Mzungu, mzungu!" "Hviting, hviting!" Og de stod en meter fra oss og pekte. Og det var en haug med folk som skulle selge oss ubrukelige ting og tvinge oss til å være tørst. Kvelden ble en rolig en.

Lørdagen dro vi til Kigali Genocide Memorial, eller Folkemordmuseet. Det var et veldig bra museum om folkemordet som fant sted i Rwanda i 1994 og litt om andre folkemord også. Folkemordet i Rwanda resulterte i 1 mill drepte på 3 mnd og ytterligere noen millioner på flukt. Og det i et land med snaue 8 millioner innbyggere i dag.

Om kvelden lørdag ble det øl. Den lokale ølen i Rwanda heter Primus og kommer i flasker på 72 cl. En annen øl, som også var god, er Mützig som er nødt til å være noe tyskerne kom med da det var en tysk koloni før første verdenskrig. Øldrikkerne denne kvelden var meg selv, Thomas, Flo og Johanna (to tyskere som bor i Kampala). Vi drakk først på et par lokale plasser hvor ølen kostet ca 4 kr for 72 cl. På den andre plassen, Travellers Bar trådde jeg i en åpenbar felle. Nemlig at jeg kjøpte lokalt geitekjøtt på grillspyd. Noe jeg skulle få svi for senere. Men fortsatt var jeg kapabel til mer øl. Vi dro viedere til tidligere omtalte Hôtel de Mille Collines og drakk fatøl, Mützig på den norske stats regning.

Natten ble tilbrakt på toalettet. Alt jeg hadde spist og drukket hadde trang til å komme seg ut av alle åpninger, trolig grunnet geitekjøtt. Om morgenen søndag var jeg helt ferdig og ikke i stand til å reise hjem. Men jeg tvang meg inn på bussen i stedet for å ta en dag til i Rwanda. På bussen sov jeg store deler av veien og det var en overraskende bra busstur, formen min tatt i betraktning.

Det jeg oppnådde med turen var å føye et nytt land inn i rekken av land jeg har vært i, jeg fikk sett en annen kultur, jeg fikk lært noe historie, jeg fikk snakket fransk (innført av belgiske kolonister etter første verdenskrig) og jeg fikk forlenget visumet mitt til Uganda på veien tilbake. Ikke så verst utbytte av en helg.

Naturen i Sør-Vest Uganda

2005-05-31T01:15:00.000+03:00

Uganda er fint og grønt

Fotballen er universell

2005-05-31T01:05:00.000+03:00

Fotball er et språk som forstås over hele verden

Tyrenakke

2005-05-31T01:03:00.000+03:00

Afrikanske damer bærer alt på hodet

Donkey Kong

2005-05-31T01:01:00.000+03:00

Nåværende kosebamse, kommende skyskraperklatrer

Ekvator

2005-05-31T00:56:00.000+03:00

Bevis for at jeg har vært på ekvator i Uganda, et av 10 land i verden som ligger på ekvator

17. maitog

2005-05-31T00:53:00.000+03:00

Slik er 17. maitog i Uganda

Kanskje verdens beste fyr

2005-05-31T00:51:00.001+03:00

Unge, lovende Erlend fra Askvoll

17. maileker

2005-05-31T00:49:00.000+03:00

Jeg er med i sekkeløp på 17. mai

Vind i håret

2005-05-31T00:39:00.000+03:00

Slik ser man ut når vinden river i håret på boda-boda

Boda-boda til Entebbe

2005-05-31T00:37:00.000+03:00

Pål er fornøyd med å dra til Entebbe på boda boda. (Det er sjåføren og)

Grillfest 16. mai

2005-05-31T00:36:00.000+03:00

Jeg griller biff ,burger, grillspyd og pølse. Litt i overkant. Var ikke flink gutt og spiste opp maten min.

Butogota 19. - 20. mai

2005-05-29T15:28:00.000+03:00

Etter gorilla-trackingen ble jeg på egenhånd satt av i en liten landsby som heter Butogota, mens Inga og Kjartan dro videre til Queen Elizabeth National Park for å se på mer dyr.

Butogota var en møkkaplass og bare et nødvendig stoppested mens jeg ventet på bussen videre til Kampala som gikk tidlig om morgenen.

I Butogota var det imidlertid marked den dagen jeg var der, og jeg fikk kjøpt meg en fin digital klokke til 10 kr. (Den virker ennå) På markedet var det også en dame som gikk og sang bak meg og han som viste meg rundt. Han kunne fortelle at hun sang om meg og at vi hvite folk var skikkelige kristne. "Guiden" min fortalte meg at hun var "gone mad".

I Butogota fikk jeg også spilt jeg fotball, for første gang på lenge, med okalbefolkningen på et jorde hvor kuene beitet og gjødslet.

Etter fotballen gikk jeg på en lokal pub og spilte biljard, men folkene der var altfor masete. Uten unntak ville alle jeg snakket med ha adressen min. Så det var mer mas enn i Kampala, og forskjellen var at i Kampala vil folk ha telefonnr, mens i Butogota har ingen telefon, og det er ikke dekning der heller.

Så jeg ble med en som het Rogers på "kino". Det var en 14" TV, og masse folk. Filmen var en kinesisk? krigsfilm som var dubbet til det lokale språket. Heldigvis var filmen nesten ferdig da vi kom.

Etter kinoen gikk vi på nok en lokal pub og smakte på lokal gin brygget på banan. Den drakk de reint og et fullt kjøkkenglass kostet snaue 2 kr. Jeg nøyde meg med en slurk, mer fordi jeg ville vekk enn fordi det ikke var godt.

Etter dette gikk jeg og la meg men sov dårlig fordi ingen kunne fortelle meg når bussen gikk, bare at det var tidlig. Jeg var desperat etter å komme meg med den bussen så jeg slapp å vente en dag til. Jeg skulle tross alt se FA-cupfinale på lørdagen. Jeg var opp flere ganger for å sjekke om bussen gikk men den ga tydelig beskjed med å fløyte i en time før den skulle gå.

Endelig avgårde, så var bussturen en uforglemmelig opplevelse. Jeg hadde konstant
et hode på skulderen, og innimellom en høne mellom føttene. Bussturen varte snaue 10 timer og jeg hadde ganske vondt i ryggen da jeg kom til Kampala, som jeg aldri har vært så glad for å se som akkurat da.

Gorilla-tracking 19. mai

2005-05-29T15:27:00.000+03:00

Vel fremme ved Bwindi Impenetrable Forest, tok vi inn i bandaer mens vi ventet på dagen etter.

Gorilla-trackingen begynte hardt med en lang bakke på ca 25 graders helning. Vel oppe på denne første åsen kunne vi se til den "Demokratiske" Republikk Kongo. Bwindi er altså situert i ved grensen til Rwanda og det ustabile Kongo.

Vi fant gorillaer etter ca tre timer. Vi "hang" med gorillaene en time, og det var forundringsverdig at de ikke brydde seg om oss der vi stod på det nærmeste 2 meter fra dem. Vi hadde faktisk med oss bevæpnede folk, men de forsvant da vi kom til gorillaene, så vi var ikke bevæpnet med annet enn vår "sunne" fornuft, to guider og en machetekniv. Heldigvis var det ingen av oss som tirret Silverback, sjefen over stammen.

Den eneste gorillaen som brydde seg om oss var en yngre hanngorilla, som slo seg på brystet rett foran oss, trolig for å vise at vi ikke skulle prøve oss. Det var en opplevelse å være så tett innpå gorillaer i sitt naturlige habitat.

Turen var jeg imidlertid en smule skuffet over. Jeg hadde håpet at vi skulle lete etter gorillaene i noen timer i ugjennomtrengelig skog, men det var ikke mye vi gikk i skogen. Det var i grunnen det eneste som trakk ned, men det var også ganske vesentlig i mine øyne. Vi fikk i det minste en fantastisk utsikt over regnskogen hele veien.

18. mai - Til Bwindi Impenetrable Forest

2005-05-29T15:26:00.000+03:00

18. mai dro vi til Bwindi i Vest-Uganda for å se på noen av verdens siste Mountain Gorilla i regnskogen.

Det var noen timers kjøretur og på veien kjørte vi forbi ekvator, hvor vi fikk en illustrasjon på at vannet renner motsatt vei ned i et sluk på de forskjellige halvkulene. Mens det midt på ekvator renner rett ned og ikke til noen side.

Etter hvert som vi kom lenger og lenger vest ble naturen mer og mer fantastisk. Ikke rart Sir Winston Churchill kalte Uganda the Pearl of Africa. Uganda bør markedsføre seg for turister for det har et fantastisk potensiale. Dette er å regne som en klar anbefaling om å legge ferien til Uganda neste gang. Alle har hørt om safari i Kenya og Tanzania, men få er klar over at Uganda også kan by på dette, men med mye finere natur, foruten at Uganda har gorillaer og den tidligere nevnte raftingen på Nilen.

17. mai

2005-05-29T15:25:00.000+03:00

Vel tilbake fra turen til Entebbe, sov jeg en halv time, før jeg måtte opp til 17. maitog. Kan jo ikke gå glipp av 100-års markeringen på ambassaden i Uganda. 17. maitoget var enda mer fargerikt enn barnetoget i Oslo. Etter å ha blitt ledet av politiets korps gjennom ugandiske rikmannsgater med vinkende og undrende ugandere som tilskuere kom vi frem til huset til noen ved ambassaden hvor vi fikk masse god mat, og lekte norske 17. maileker: Potetløp, sekkeløp etc. og vi hoppet litt på trampoline.

Etter mat og leker dro vi til Garden City for å spille bowling, men det var stengt (uten at det hadde noe med nasjonaldagen å gjøre). Så mens noen tok seg et par øl, dro jeg hjem og hvilte litt. Ikke alle som hadde vært på eventyr natten før.

Etter en drøy times lur slo jeg følge til en restaurant og fikk rå biff, før jeg dro videre til nok en 17. maimottakelse på Sheraton Hotel, min første kanapéfest. Her var det gratis fingermat og drikke, og noen mindre viktige taler.

Vi dro videre til nok en hagefest og fikk mat, vafler, is og øl før vi dro videre til Blue Mango og badet midt på svarte natten, før veien tok oss med videre hjem til innehaverne av Blue Mango.

Nok en gang hjem på morrakvisten.

16. mai

2005-05-29T15:24:00.000+03:00

Nå er det en stund siden jeg har oppdatert bloggen, så det er vel på tide. Forrige uke var begivenhetsrik med 16. mai, 17. mai og gorillatracking. 16. mai hadde vi grillfest i hagen på NUFU-huset. Festen er ikke så mye å fortelle om, men det som skjedde etter at vi ble jaget ut i tre-tiden om natten var mer spennende.

Vi gikk til Wandegeya og spiste nattmat. Mens vi sitter der og spiser spør Pål meg om jeg skal være med å ta en boda-boda til enden av Kampala Road og tilbake før vi går hjem til sengs. Dette blir jeg med på, men så får jeg annet fore. Jeg spør Pål om vi ikke heller skal ta en tur til Entebbe, som er en annen by. Pål er sjølsagt med på dette. Så vi finner hver vår spreke boda, og forhandler oss frem til 37,50 hver vei for turen som skulle ta 45 min. Boda-boda er, for eventuelle nye lesere, en slags moped/motorsykkel som frakter en der en vil og er mye raskere enn bil i rushet.

Vel fremme i Entebbe etter en bra tur, hvor jeg og Pål sang Brann-sanger i natten med lyn og torden i horisonten, viste det seg at Entebbe var en ganske død by. Ingen ting var åpent. Så vi kjørte til flyplassen. Her møtte vi en politimann som lurte på hva i all verden vi skulle der midt på natten. Han kroppsvisiterte oss og spurte om vi hadde våpen. "Nei, vi skal bare ta oss en øl, så skal vi tilbake til Kampala!" Politimannen slipper oss videre mot at vi kjøper øl til ham og!!! Vi gir ham 5000 shilling, tilsvarende 18,50 ca.

På flyplassen tar vi oss en øl, noe mer mat og vi kjøper mat og brus til sjåførene våre. All maten tok nok knekken på Pål, som ble ganske søvnig, så det ble taxi tilbake igjen, et lite antiklimaks, men man skal heller ikke undervurdere betydningen av en liten lur i taxien.

Vi var tilbake rundt klokken 7 om morgenen.

Besøk av Pål

2005-05-29T15:17:00.000+03:00

Vi har hatt besøk i drøye to uker av Pål, som turnerer Øst-Afrika i all ensomhet, før han endte opp i hyggelig selskap her i Kampala, hvor han har ligget på en tynn madrass på steinhardt golv i stuen vår, det beste han har ligget på lenge.

2005-04-03T16:13:00.000+03:00

Vi har ikke mye kontroll i strykene.

2005-04-03T16:10:00.000+03:00

Her klatrer jeg opp i båten igjen etter å ha blitt slengt ut i Bujagali Falls

2005-04-03T16:08:00.000+03:00

Stille før stormen

2005-04-03T15:41:00.000+03:00

De hadde ikke saks i frisørsalongen

Rafting og bungeejumping

2005-03-27T17:16:00.000+03:00

Onsdag 23. mars 2005 noteres som en fantastisk dag, med strikkhopping og rafting som dagens definitive høydepunkt.

Tirsdag ettermiddag reiste vi til Jinja, en by like ved Lake Victoria, ”The source of the Nile”. Om kvelden drakk vi Nile Special øl, og om morgenen onsdag skulle vi gjøre oss klare for strikkhopping kl åtte, jeg, Thomas og Erlend. 44 meter fritt fall, og touche Nilens overflate hvis vi ville. Hoppet gikk overraskende greit, og var om jeg får si det selv, en estetisk nytelse. Jeg ga beskjed om at jeg ville bli våt til skuldrene, men det viste seg å ikke være eksakt vitenskap. Helt til knærne var jeg våt, og jeg tror at jeg var i vannet til livet, selvsagt med hodet først. For en herlig følelse det var, og det føles vanvittig bra å ha gjennomført.

Etter strikkhoppingen kom dagens utvilsomme høydepunkt, rafting på Nilen. Og for en opplevelse det skulle bli, mye bedre enn en kunne drømme om på forhånd. Dette vil aldri gå i glemmeboken. Vi satt utfor de villeste stryk og vi måtte alle i vannet på et eller annet tidspunkt grunnet de enorme naturkreftene. Strykene var på skala fra 1-6 hvor 6 var de største, og som bare kunne gjennomføres med kajakk. 5 var det største vi var med på og det var enormt. Til og med i en treer var jeg i vannet, og det var bare en forsmak på hva som ventet oss. Vi var sjanseløse på å gjøre noen ting som helst i strykene, og måtte pent finne oss i å bli skylt av gårde helt til strykene var over.

Mellom strykene var det tid for bading. Det var også vanvittig bra. Med redningsvester på lå vi bare og fløt nedover Nilen, utrolig avslappet. Og for en fantastisk natur vi var omgitt av. Perfeksjon!

Det siste stryket var helt vanvittig. Heldigvis skulle vi gå i land der og sette utfor lenger nede, men i det samme stryket. Det så ikke så reint lite farlig ut. Vi kunne velge mellom rute 3, 4 eller 5, og valgte 4. Denne gjennomførte vi med stil og unngikk så vidt å velte. Femmerruten var syk, 3 meter høyt fall, etterfulgt av 3 meter høy bølge. Sjanseløs hadde vi vært der på å holde oss i båten.

Raftingen varte fra ca 10 til ca 16, altså ganske lenge. Og vi hadde lunsj på en øy i Nilen halvveis. Forfriskende! Og ananas er verdens beste frukt. Da vi var ferdige med raftingen gikk vi i land i et område som, om mulig, bød på enda mer fantastisk natur enn vi hadde sett til da. Jeg hadde en utrolig gladfølelse i flere timer etter at det hele var gjennomført. Helt til kroppen begynte å svi av solforbrenning. Den svir enda, 2 dager etterpå. Bruk solkrem!

"Klippet" håret

2005-03-20T12:53:00.000+03:00

Etter uker med litt for langt hår bestemte jeg meg i går for å gjøre noe med det. Jeg tok meg en tur i Wandegeya, et område like ved campus, hvor det kryr av frisørsalonger og diverse annet. Det var faktisk så mange frisører at jeg var i ferd med å gå hjem igjen fordi jeg ikke klarte å bestemme meg, men til slutt gikk jeg innom en som ikke så crowded ut. (For det var faktisk kunder i alle salongene, har aldri sett noen stelle håret sitt så mye og så fancy som damene her nede). Da jeg kom inn så jeg en stol, et speil og en barbermaskin, ingen saks. Jeg kunne sjølsagt ha funnet en salong hvor de kunne klippe annet enn afro-hår, men jeg tok sjansen og ba om den lengste de hadde. ”1 inch,” sa frisøren, som jeg oversatte til ca 2,54 cm (correct me if I’m wrong), og tenkte at det var da ikke så galt. Men galt ble det. Og jeg lurer på om han mente 1 cm. Men det er ikke så mye å gjøre med det, og det er definitivt mer behagelig med kort hår. Afrikanerne sier i alle fall at det ble bra, og er dermed uenig med nordmennene jeg bor med. Døm selv!

Enda mer om korrupsjon

2005-03-20T12:41:00.000+03:00

Jeg henger meg virkelig opp i temaet. I går leste jeg i The Monitor at Uganda siden 2003 har hatt stor nedgang av korrupsjon, altså en forbedring. Fra det 17. mest korrupte landet i verden i 2003 til det 41. mest korrupte nå. Nigeria er verst og Botswana best i Afrika. Mens Kenya er verst i Oest-Afrika. Ministeren for etikk og integritet tar mye av æren. (Velfortjent, i foelge vår regjeringstrofaste venn).

Om valg i Uganda: Det er jo et slags demokrati, for det er tross alt valg. Men valget er ikke slik vi er vant til. De har foerst en omgang hvor de stemmer ja eller nei til den sittende presidenten. Blir det ja, så fortsetter han, og foerst hvis det blir nei kommer andre kandidater på banen. Det blir aldri nei etter det jeg har forstått, pga triksing med stemmer.

I går spurte jeg min venn, finansministerens soenn, Paul om hvilken ugandisk avis som var den beste. "The New Vision" sa han, "The Monitor" hadde mest gossip. New Vision er 50% eid av staten og kan vel således ikke kalles en uavhengig avis. Pauls venn Arthur svarte på samme spoersmålet at "The Monitor" var best fordi den serverte sannheter i motsetning til "New Vision" som jobbet for regjeringen. Jeg vet hvem jeg tror på.

Kvinner og menn

2005-03-19T10:21:00.000+03:00

I Kenya så vi til stadighet at kvinner jobbet, mens menn satt i skyggen og gjorde nada. Her i Uganda er det også tilfelle at kvinnene gjør mesteparten av jobben, det gjelder i alle fall i rurale strøk.

Uganda er kommet lenger på likestilling enn jeg trodde før jeg kom ned hit, men påstanden som jeg leste bakpå en lærebok om at Uganda var kommet lenger enn de aller fleste industialiserte land, er muligens lettere overdrevet.

Men, på universitetet er kjønnsfordelingen kvinner 67 % og menn 33 %. Dette er svært overraskende. Og på et fag som Computer Science er det 80 % kvinner etter sigende, mens det på Women & Gender Studies er en hoey andel menn.

En liten kuriositet; afrikanske kvinner bærer faktisk ting på hodet. Det er ikke bare på TV de gjør det. Ikke at jeg trodde det, men det ser bare så annerledes ut på nært hold.

Afrikansk effektivitet

2005-03-19T10:19:00.000+03:00

Afrikanere er trege. Jeg kommer ikke på ett eneste unntak hittil. Alt går så uuutroooliiiig sakte. Uansett hva som skal gjøres så er det tiltak. Da er det ikke så rart at alle som driver business her er indere.

Jeg har allerede nevnt Club 5, hvor vi trener og spiser en del. Her jobber det mer enn 10 personer om gangen med å servere. Det er flere ansatte enn det er kunder til tider. Det kan umulig være særlig effektivt. Som nevnt er det indere som styrer butikken her og jeg skulle gjerne snakket med dem og spurt hvorfor de har så mange ansatte. Alle de som jobber der bare suller rundt som skilpadder. Til og med i treningssenteret hvor vi trener er det til tider flere instruktører enn det er folk som trener. Og uansett hvor det er snakk om så jobber alle fra åpning til stenging. Det må da være mulig å effektivisere noe.

Til tross for daglige svettebyger nekter jeg å senke meg ned på afrikanernes nivå tempomessig. De går så utrolig sakte. Jeg hater å gå sakte, men får igjen gjennom å svette, (svettelukten er ikke helt norsk lenger heller).

Vel kan Vesten få noe av skylden for at Afrika har økonomiske problemer, men afrikanerne kan ta en del av skylden selv også. Hvis Afrika vil opp og frem i verden må man gjøre noe med folks holdninger til effektivitet. Folk jobber lenge, men tregt, og folk er late. Det er ikke til å stikke under en stol.

Det må tas med at så fort en afrikaner kommer seg bak et ratt så får pipen en annen lyd. (Det er ikke bare enkelt å krysse bilveien)

Regntid

2005-03-19T10:14:00.001+03:00

Det er egentlig ikke så mye å si om regntiden, annet enn at det er kjipt når det regner her også. Det regner ikke lenge om gangen, ikke som Bergen altså. (Ryktet har nådd oss om en halv meter snø i Bergen, for så å regne og slapses bort etter to dager). Det regner kanskje en halv time om gangen og det kan regne kraftig på den halvtimen.

Jeg har også en sterk mistanke om at forelesninger avlyses når det regner. I alle fall en del.

Insektsinvasjon

2005-03-19T10:14:00.000+03:00

I natt har vi hatt en invasjon av flygedyr. Jeg aner ikke hva det er for noe, men det ser ut som fluer med veldig store vinger. Jeg mistenker at de kom inn gjennom den åpne altandøren. Resten av atferden deres forstår jeg mindre av. Ingen levende vesener er å se noe sted. Og vi fant mange flere vinger enn kropper. Jeg har problemer med å forstå at de har tatt seg inn, lagt fra seg vingene og flydd igjen. Men jeg krysser fingrene for at de har forsvunnet på mystisk vis. Alternativet er at de har bosatt seg hos oss. Håper de ikke har lagt egg. Den nye vaskedamen vår kunne forresten fortelle oss at her i Uganda eter man disse insektene. Hvis vi forstod henne rett, for hun snakker luganda og svært dårlig engelsk.

Om skolen

2005-03-19T10:11:00.000+03:00

Skolen begynte denne uken. Det vil si, den skulle begynt. Men det er et elendig system her. Hvis foreleser finner det for godt å ikke møte opp, så møter han ikke opp. Det er utrolig irriterende. Og ingen sier noe. Det virker som det er akseptert at foreleser kommer for seint eller ikke møter i det hele tatt. Professorene nyter for stor respekt etter min mening. Noen er dog kommet i gang, men jeg har muligens vært noe uheldig i valg av fagene mine, for ingen møter opp i fagene mine. Jeg har hørt at professorene ikke gidder å møte hvis de tror at studentene ikke møter.

Fagene jeg har valgt, men det kan endres igjen (og jeg gidder ikke ta fag hvor foreleser ikke møter opp) er: ”Issues in global hunger”, ”project planning and management”, ”international organisations”, ”african international relations”, ”comparative public policy and economic development”. Men det er godt mulig jeg bytter ut et av disse med ”Gender, globalisation, development and the african economy”. Trolig tar jeg dette faget. Her vet jeg at foreleser møter opp.

Skolen for øvrig minner mer om videregående enn et universitet, etter norsk standard. På en del forelesninger blir det tatt fravær, nivået er langt fra universitetet hjemme, i hvert fall i en del fag, studentene sluker rått hva foreleser sier uten å være det minste kritisk. En foreleser sa til Lisbeth at man kunne oppnå bedre karakter på muntlig deltakelse i klassen. Det minner i alle fall om videregående. Og jeg er muligens litt tidlig ute med denne kritikken ettersom jeg ikke har vært på veldig mange forelesninger. Men det er som nevnt ikke min skyld.

Mer om statslederen

2005-03-19T10:05:00.000+03:00

For et par dager siden kunne vi lese i The Monitor om grunnen til at presidenten ikke vil gi seg som president ved neste valg (2006), til tross for at han lovet det ved forrige ”valg” i 2001.

Presidenten er blitt forespeilet en rolle som rådgiver for regjeringen når han en gang trer tilbake. Men den godeste Yoweri Museveni, (navnet minner mistenkelig om en gammel fascist fra Italia), vil ikke tre tilbake fordi han er redd den neste presidenten ikke vil høre på ham eller følge hans råd. Han har nok misforstått hva det innebærer å være eks-president, samt hva det vil si å være rådgiver. Det er en del som skurrer i dette landet.

Arbeidsgivere

2005-03-19T10:03:00.000+03:00

Vi har blitt arbeidsgivere ved å ansette hushjelp til å vaske gulv og klær for oss. Det er sant som ble sagt at klesvask ikke er den enkleste oppgaven her. Vi har ikke vaskemaskin, og vasker alt for hånd. Det er litt av en jobb, og i denne varmen blir en ganske svett av det også. Men klærne har da blitt rene likevel, med unntak av alle de lyse sokkene mine. De ser ikke ut, selv etter vask.

Gulvene er heller ikke lette å holde rene. Det er fordi vi drar med oss dritt inn hver eneste dag, rødbrunt støv som fins over alt her nede. Og særlig nå i regntiden blir det skittent.

Så nå skal det bli godt med hushjelp. Hver av oss betaler ca 12 kr for hver gang hun kommer og vasker gulv og klær, som er to ganger ukentlig. Jeg har egentlig litt dårlig samvittighet for det lave beløpet, men det er 6 ganger så mye som andre hushjelper tjener. Og de jobber gjerne hele dagen.

Hun har allerede vasket en gang, og gjorde mye mer enn vi hadde tenkt.

Semesterstart

2005-03-14T20:37:00.000+03:00

I dag startet semesteret endelig. Offisiell semesterstart var 5. mars men det tar tid å komme i gang. Vi har faktisk begynt å bli ganske lei av å bare gå rundt og ikke gjøre noe fornuftig. Da melder hjemlengselen seg fortere og. Jeg regner med at nå som vi begynner å komme i gang så skal vi nok trives godt.

Jeg var på forelesning i International Organisations i dag. Men foreleser kom aldri, noe vi har fått vite at vi må lære oss å leve med.

Etterpå var det forelesning i Issues of global hunger. Der lærte jeg at gravide kvinner bør spise godt, ellers kan de skade fosteret og seg selv. Høy kvalitet på undervisningen? Det blir vel bedre. En annen ting er at vi skriver alt som foreleser sier. Det er nemlig dette som blir spurt om til eksamen. Vi har ikke lærebøker.

Jeg skal ta fem andre fag, men har ikke bestemt meg helt for hvilke ennå. Mange fag som kolliderer, så det er litt av et puslespill.

Og foreleserne tar etter sigende fravær på forelesningene, i alle fall noen. Det syns jeg er noe merkelig på et universitet. Uansett så legger de merke til om vi hvite ikke er der. I dag ble jeg spurt i plenum om hvor jeg kom fra. Og da jeg svarte Norge, sa foreleser at der er det ikke mange sultne folk. Det har han forsåvidt rett i. De som er sultne i Norge sulter foran brødboksen. Uansett så er ikke fattigdommen her så tydelig som jeg trodde den skulle være. Kenya var mye verre.

Korrupsjon

2005-03-14T20:20:00.000+03:00

Jeg er stygt redd for at hvis noen oversetter dette til presidenten så kommer jeg ikke levende hjem.

Som noen allerede har fått med seg har vi blitt kjent med finansministerens sønn her nede. Dvs. han påstår i alle fall det, og vi tror på han, uten at vi er sikre. Han har i alle fall fortalt oss en del ting som vi finner oppsiktsvekkende i motsetning til ham.

Presidenten endrer til stadighet lovverket slik at han skal ha lov til å sitte lenger. Presidenten er fra Rwanda, noe han benekter overfor folket. Flere i regjeringen er fra Rwanda og benekter dette, inkludert finansministeren. Ikke nok med det, hele bølingen er fra samme omgangskrets som barn. Flere regjeringsmedlemmer i landene rundt er fra Rwanda. Ikke nok med at de er fra samme omgangskrets, en del av de er faktisk i slekt også.

Ellers vil jeg fortelle litt om hvordan folk er her. Det første inntrykket er at folk ikke er redde for å ta kontakt. Men for oss innesluttede nordmenn kan det bli litt mye når en ugander kommer bort til en på gaten og sier at de vil bli kjent med oss, om de kan få telefonnummeret. Og en ugander som ber om et telefonnummer ringer garantert. Vi har begynt å lagre en del numre på nei. Alle vil ha en bit av oss.

En annen ting med folk her er at vi ikke vet om vi kan stole på de. Og det er ganske frustrerende å ha folk i omgangskretsen som du ikke vet om faktisk er venner eller ikke. Vi har allerede blitt snyltet på av "venner" som stikker fra barregning o.l.

Ellers vil jeg vare si at det er mulig for folk å legge inn kommentarer på innleggene mine i bloggen.

Marabou-stork

2005-03-14T20:15:00.000+03:00

Verdens styggeste dyr, Marabou-storken. Hvem har lyst på Freia-sjokolade?

Samboerne mine

2005-03-14T20:14:00.000+03:00

Her er alle samboerne mine samlet til taco-middag hjemme i leiligheten. (Lisbeth, Ingebjørg og Thomas)

Uganda

2005-03-09T15:36:00.000+03:00

Saa er vi endelig kommet til Uganda, Thomas, Lisbeth, Ingebjoerg og jeg. Vi har faktisk vaert her i seks dager naa og begynner aa bli vant til ting.

Eventyret saa langt:

Vi kom til grensen mellom Kenya og Uganda og det foerste vi fikk se var en hundre meter lang koe. Denne maatte vi selvfoelgelig bidra til aa gjoere enda lenger. Da vi endelig kom frem saa viste det seg at dette bare var koeen for aa registrere at vi forlot Kenya. Vi maatte staa i ny koe for aa soeke visum til Uganda. Og vi klarte saavidt aa skrape sammen nok penger til visum for alle. Phew!

Men saa var vi endelig kommet til Uganda, og forandringen fra Kenya var umiddelbar. Det var groent og frodig overalt, husene saa bedre ut enn i Kenya (men jeg ville ikke bodd der selv) og det var kolossalt med skolebarn paa vei til skolen siden dette var tidlig paa morgenen. Jeg kan ikke si annet enn at foersteinntrykket av Uganda var bra.

Siden har det bare blitt bedre. Jeg stortrives. Leiligheten vi bor i er stor og bra, selv etter norsk standard. Ugandere er hyggelige og alle virker aa ville bli kjent med oss (dette kan ogsaa vaere noe slitsomt). Vi har moett noen av de andre norske som er her, og de har vist oss litt rundt.

Inntrykkene er saa mange at jeg ikke kan skrive alle her, men en ting er i alle fall sikkert; jeg ser verdens styggeste dyr hver bidige dag. Marabou-storken (som er i Freia-logoen). Skal se om jeg faar lagt ut et bra bilde av skapningen.

Fotballinteressen er stor her, og jeg kan nesten velge og vrake i engelske fotballkamper, noe som alle vet passer meg bra.

Universitetet ligger paa et stort campus, hvor man kan finne ganske mye. Jeg har blant annet spist paa et sted som heter CLUB 5 hver dag. Det er en indisk plass, som kanskje kan forklare hvorfor magen min har vaert urolig i noen dager. (Nok om det) Paa CLUB 5 er det ogsaa et trenigsstudio hvor jeg og Thomas har vaert noen ganger allerede og vil fortsette aa gaa til.

Jeg har ikke faatt sett saa mye av byen ennaa, fordi det har vaert saa mange ting aa gjoere rundt universitetsomraadet, men jeg skal nok faa sett meg litt rundt i loepet av 5 maaneder.

Denne uken har gaatt med til aa forsoeke aa finne ut hvilke fag jeg skal ta, men det er ikke like enkelt som hjemme. Jeg finner ikke noe paa Internett saa jeg maa gjoere avtaler med raadgivere. Avtaler i Uganda er til for aa brytes. Jeg har gaatt rundt i hele dag uten aa bli saerlig klokere, og har dermed hatt en elendig dag for foerste gang her nede. Og det blir ikke bedre av at jeg maatte gaa rundt aa lete etter folk i 30 varmegrader 1350 m.o.h. Forhaapentligvis har jeg alt klart i loepet av morgendagen. Jeg skal gaa paa to forskjellige institutter, det ene er Political Science paa Faculty of Social Sciences. Her fikk jeg til slutt hjelp i dag, raadgiveren hadde vaert syk. Men da jeg foerst fikk moete ham var han veldig behjelpelig. Da er det verre med Institute of Development Studies paa Faculty of Arts, som kan sammenliknes med HF hjemme. Kanskje det forklarer hvorfor de ikke har kunnet hjelpe meg... Forhaapentligvis faar jeg ordnet alt i morgen.

Stay tuned!

Mufasa

2005-03-08T18:36:00.000+03:00

Dyrenes konge lå på lur i krattet og ventet på at hunnløvene skulle gjøre jobben.

Dumbo

2005-03-08T18:21:00.000+03:00

Vi var så nær elefantene, det eneste dyret i verden som ikke kan hoppe.

Rift Valley

2005-03-08T18:15:00.000+03:00

Jeg og Thomas (min romkamerat det neste halve året) ved Rift Valley på safariens første dag

Masai

2005-03-08T18:12:00.000+03:00

Masaiene vinner damer ved å hoppe høyt. Jeg hadde nok fått meg et harem med dette hoppet.

Dracula

2005-03-08T17:50:00.000+03:00

Avskjedsfest: Glenn er blodtørstig, Charlotte offeret

Ferie i Kenya

2005-03-08T13:59:00.000+03:00

Men hvor skal jeg begynne?

Hele eventyret begynte jo med avskjedsfest hos Glenn lørdag 19. februar. Jeg har masse bilder fra festen som jeg skal forsøke å legge ut.

Første destinasjon på reisen var nasjonalparken Masai Mara i Kenya. Her hadde vi en tredagers safari. Safari er humpetitten og ganske ubehagelig, men man opplever mye spennende. Vi fikk sett mange dyr, særlig ved vannhullene florerte det av liv. Og jeg har inntrykk av at Lion King ikke er så urealistisk. Dyrene lever rundt hverandre i skjønn forening, og er alle en deler av The Circle of Life.

Vi bodde på en camp hvor det var masaier som tok seg av oss og serverte spaghetti bolognese til middag. Forholdene var ikke mye å rope hurra for, men så har vi opplevd det og.

Etter safarien bar det av sted med fly fra Nairobi til Mombasa hvor vi sjekket inn på et luksushotell (etter våre standarder). Det var herlig med denne standarden etter 3 overnattinger i bushen. Her hadde vi fire overnattinger, 2oo meter fra stranden, med basseng på hotellet og omgitt av palmer. Det var trolig over 30 grader hver dag. Sinnsykt varmt. Og allerede første dagen så jeg ut som en gris i fargen.

Kenyanerne som vi har møtt har stort sett vært plagsomme. De er tilsynelatende hyggelige, men de vil egentlig bare selge noe, og de tar ikke et nei for nei. Til og med mens vi lå på stranden og blundet med øynene kom de og vekket oss fra dvalen. Så det ble med en dag på stranden.

Etter 4 overnattinger fløy vi tilbake til Nairobi, og derfra bar det videre med buss til Kampala i Uganda. En reisemåte som ikke er å anbefale. Det ble ikke mye søvn på bussen, som bråkte verre enn naboen med boremaskinen hjemme i Bergen. Og bedre ble det ikke av at bussen fikk motorstopp i et fattigstrøk i Kenyas fjerde største by. Vi slapp heldigvis unna landeveisrøvere der vi stod i en time og frøs (HA, tror du vi frøs? Det var dere der hjemme som frøs) Men det var en liten gutt der som tigget etter penger og han sov på gaten sammen med en haug med andre folk. Jeg og Thomas gikk inn i bussen og hentet hele matpakken vår som vi ga til ham. Vi hadde uansett ikke lyst til å spise den i frykt for å måtte på do. (Enough said)

Og så; Uganda, men nei da, vi måtte gjennom en lang prosedyre der og...

Weblogg oppe og spaserer

2005-03-07T17:52:00.000+03:00

Da har jeg laget den etterspurte webloggen. Skal gjoere mitt bestefor aa oppdatere den saa ofte som mulig.

Men akkurat i dag skriver jeg ingen ting, for jeg har opplevd saa masse at jeg ikke har tid til aa skrive det naa.