Naturen i Sør-Vest Uganda

Uganda er fint og grønt 

Fotballen er universell

Fotball er et språk som forstås over hele verden 

Tyrenakke

Afrikanske damer bærer alt på hodet 

Donkey Kong

Nåværende kosebamse, kommende skyskraperklatrer 

Ekvator

Bevis for at jeg har vært på ekvator i Uganda, et av 10 land i verden som ligger på ekvator 

17. maitog

Slik er 17. maitog i Uganda 

Kanskje verdens beste fyr

Unge, lovende Erlend fra Askvoll

17. maileker

Jeg er med i sekkeløp på 17. mai 

Vind i håret

Slik ser man ut når vinden river i håret på boda-boda 

Boda-boda til Entebbe

Pål er fornøyd med å dra til Entebbe på boda boda. (Det er sjåføren og) 

Grillfest 16. mai

Jeg griller biff ,burger, grillspyd og pølse. Litt i overkant. Var ikke flink gutt og spiste opp maten min. 

Butogota 19. - 20. mai

Etter gorilla-trackingen ble jeg på egenhånd satt av i en liten landsby som heter Butogota, mens Inga og Kjartan dro videre til Queen Elizabeth National Park for å se på mer dyr.

Butogota var en møkkaplass og bare et nødvendig stoppested mens jeg ventet på bussen videre til Kampala som gikk tidlig om morgenen.

I Butogota var det imidlertid marked den dagen jeg var der, og jeg fikk kjøpt meg en fin digital klokke til 10 kr. (Den virker ennå) På markedet var det også en dame som gikk og sang bak meg og han som viste meg rundt. Han kunne fortelle at hun sang om meg og at vi hvite folk var skikkelige kristne. "Guiden" min fortalte meg at hun var "gone mad".

I Butogota fikk jeg også spilt jeg fotball, for første gang på lenge, med okalbefolkningen på et jorde hvor kuene beitet og gjødslet.

Etter fotballen gikk jeg på en lokal pub og spilte biljard, men folkene der var altfor masete. Uten unntak ville alle jeg snakket med ha adressen min. Så det var mer mas enn i Kampala, og forskjellen var at i Kampala vil folk ha telefonnr, mens i Butogota har ingen telefon, og det er ikke dekning der heller.

Så jeg ble med en som het Rogers på "kino". Det var en 14" TV, og masse folk. Filmen var en kinesisk? krigsfilm som var dubbet til det lokale språket. Heldigvis var filmen nesten ferdig da vi kom.

Etter kinoen gikk vi på nok en lokal pub og smakte på lokal gin brygget på banan. Den drakk de reint og et fullt kjøkkenglass kostet snaue 2 kr. Jeg nøyde meg med en slurk, mer fordi jeg ville vekk enn fordi det ikke var godt.

Etter dette gikk jeg og la meg men sov dårlig fordi ingen kunne fortelle meg når bussen gikk, bare at det var tidlig. Jeg var desperat etter å komme meg med den bussen så jeg slapp å vente en dag til. Jeg skulle tross alt se FA-cupfinale på lørdagen. Jeg var opp flere ganger for å sjekke om bussen gikk men den ga tydelig beskjed med å fløyte i en time før den skulle gå.

Endelig avgårde, så var bussturen en uforglemmelig opplevelse. Jeg hadde konstant
et hode på skulderen, og innimellom en høne mellom føttene. Bussturen varte snaue 10 timer og jeg hadde ganske vondt i ryggen da jeg kom til Kampala, som jeg aldri har vært så glad for å se som akkurat da.

Gorilla-tracking 19. mai

Vel fremme ved Bwindi Impenetrable Forest, tok vi inn i bandaer mens vi ventet på dagen etter.

Gorilla-trackingen begynte hardt med en lang bakke på ca 25 graders helning. Vel oppe på denne første åsen kunne vi se til den "Demokratiske" Republikk Kongo. Bwindi er altså situert i ved grensen til Rwanda og det ustabile Kongo.

Vi fant gorillaer etter ca tre timer. Vi "hang" med gorillaene en time, og det var forundringsverdig at de ikke brydde seg om oss der vi stod på det nærmeste 2 meter fra dem. Vi hadde faktisk med oss bevæpnede folk, men de forsvant da vi kom til gorillaene, så vi var ikke bevæpnet med annet enn vår "sunne" fornuft, to guider og en machetekniv. Heldigvis var det ingen av oss som tirret Silverback, sjefen over stammen.

Den eneste gorillaen som brydde seg om oss var en yngre hanngorilla, som slo seg på brystet rett foran oss, trolig for å vise at vi ikke skulle prøve oss. Det var en opplevelse å være så tett innpå gorillaer i sitt naturlige habitat.

Turen var jeg imidlertid en smule skuffet over. Jeg hadde håpet at vi skulle lete etter gorillaene i noen timer i ugjennomtrengelig skog, men det var ikke mye vi gikk i skogen. Det var i grunnen det eneste som trakk ned, men det var også ganske vesentlig i mine øyne. Vi fikk i det minste en fantastisk utsikt over regnskogen hele veien.

18. mai - Til Bwindi Impenetrable Forest

18. mai dro vi til Bwindi i Vest-Uganda for å se på noen av verdens siste Mountain Gorilla i regnskogen.

Det var noen timers kjøretur og på veien kjørte vi forbi ekvator, hvor vi fikk en illustrasjon på at vannet renner motsatt vei ned i et sluk på de forskjellige halvkulene. Mens det midt på ekvator renner rett ned og ikke til noen side.

Etter hvert som vi kom lenger og lenger vest ble naturen mer og mer fantastisk. Ikke rart Sir Winston Churchill kalte Uganda the Pearl of Africa. Uganda bør markedsføre seg for turister for det har et fantastisk potensiale. Dette er å regne som en klar anbefaling om å legge ferien til Uganda neste gang. Alle har hørt om safari i Kenya og Tanzania, men få er klar over at Uganda også kan by på dette, men med mye finere natur, foruten at Uganda har gorillaer og den tidligere nevnte raftingen på Nilen.

17. mai

Vel tilbake fra turen til Entebbe, sov jeg en halv time, før jeg måtte opp til 17. maitog. Kan jo ikke gå glipp av 100-års markeringen på ambassaden i Uganda. 17. maitoget var enda mer fargerikt enn barnetoget i Oslo. Etter å ha blitt ledet av politiets korps gjennom ugandiske rikmannsgater med vinkende og undrende ugandere som tilskuere kom vi frem til huset til noen ved ambassaden hvor vi fikk masse god mat, og lekte norske 17. maileker: Potetløp, sekkeløp etc. og vi hoppet litt på trampoline.

Etter mat og leker dro vi til Garden City for å spille bowling, men det var stengt (uten at det hadde noe med nasjonaldagen å gjøre). Så mens noen tok seg et par øl, dro jeg hjem og hvilte litt. Ikke alle som hadde vært på eventyr natten før.

Etter en drøy times lur slo jeg følge til en restaurant og fikk rå biff, før jeg dro videre til nok en 17. maimottakelse på Sheraton Hotel, min første kanapéfest. Her var det gratis fingermat og drikke, og noen mindre viktige taler.

Vi dro videre til nok en hagefest og fikk mat, vafler, is og øl før vi dro videre til Blue Mango og badet midt på svarte natten, før veien tok oss med videre hjem til innehaverne av Blue Mango.

Nok en gang hjem på morrakvisten.

16. mai

Nå er det en stund siden jeg har oppdatert bloggen, så det er vel på tide. Forrige uke var begivenhetsrik med 16. mai, 17. mai og gorillatracking. 16. mai hadde vi grillfest i hagen på NUFU-huset. Festen er ikke så mye å fortelle om, men det som skjedde etter at vi ble jaget ut i tre-tiden om natten var mer spennende.

Vi gikk til Wandegeya og spiste nattmat. Mens vi sitter der og spiser spør Pål meg om jeg skal være med å ta en boda-boda til enden av Kampala Road og tilbake før vi går hjem til sengs. Dette blir jeg med på, men så får jeg annet fore. Jeg spør Pål om vi ikke heller skal ta en tur til Entebbe, som er en annen by. Pål er sjølsagt med på dette. Så vi finner hver vår spreke boda, og forhandler oss frem til 37,50 hver vei for turen som skulle ta 45 min. Boda-boda er, for eventuelle nye lesere, en slags moped/motorsykkel som frakter en der en vil og er mye raskere enn bil i rushet.

Vel fremme i Entebbe etter en bra tur, hvor jeg og Pål sang Brann-sanger i natten med lyn og torden i horisonten, viste det seg at Entebbe var en ganske død by. Ingen ting var åpent. Så vi kjørte til flyplassen. Her møtte vi en politimann som lurte på hva i all verden vi skulle der midt på natten. Han kroppsvisiterte oss og spurte om vi hadde våpen. "Nei, vi skal bare ta oss en øl, så skal vi tilbake til Kampala!" Politimannen slipper oss videre mot at vi kjøper øl til ham og!!! Vi gir ham 5000 shilling, tilsvarende 18,50 ca.

På flyplassen tar vi oss en øl, noe mer mat og vi kjøper mat og brus til sjåførene våre. All maten tok nok knekken på Pål, som ble ganske søvnig, så det ble taxi tilbake igjen, et lite antiklimaks, men man skal heller ikke undervurdere betydningen av en liten lur i taxien.

Vi var tilbake rundt klokken 7 om morgenen.

Besøk av Pål

Vi har hatt besøk i drøye to uker av Pål, som turnerer Øst-Afrika i all ensomhet, før han endte opp i hyggelig selskap her i Kampala, hvor han har ligget på en tynn madrass på steinhardt golv i stuen vår, det beste han har ligget på lenge.