Rwanda

Nok et eventyr er gjennomført. I helgen var jeg i Rwandas hovedstad Kigali. Jeg og Thomas dro med buss på torsdag, en busstur som tok 9 timer inkludert grenseovergang. Rwanda har bra natur og by på, og overraskende bra veier. Bedre enn Uganda.

Kigali var en ganske død by til hovedstad å være, men vi fikk noe ut av oppholdet likevel. Første dagen spiste vi middag på et meget fasjonabelt Hôtel de Mille Collines, Hotell Tusen Åser. Der bodde også det nigerianske fotballandslaget, og for en stor fotballelsker som meg selv så var jo dette rimelig stort.

Dessverre ble Thomas matforgiftet på dette fasjonable hotellet og var mer på toalettet enn i sengen første natten og den påfølgende dagen var han sengeliggende. Om kvelden fredag kom Inga også til Kigali og vi møtte henne i bussparken. Mens vi satt og ventet på bussen fikk vi ikke fred et sekund. "Mzungu, mzungu!" "Hviting, hviting!" Og de stod en meter fra oss og pekte. Og det var en haug med folk som skulle selge oss ubrukelige ting og tvinge oss til å være tørst. Kvelden ble en rolig en.

Lørdagen dro vi til Kigali Genocide Memorial, eller Folkemordmuseet. Det var et veldig bra museum om folkemordet som fant sted i Rwanda i 1994 og litt om andre folkemord også. Folkemordet i Rwanda resulterte i 1 mill drepte på 3 mnd og ytterligere noen millioner på flukt. Og det i et land med snaue 8 millioner innbyggere i dag.

Om kvelden lørdag ble det øl. Den lokale ølen i Rwanda heter Primus og kommer i flasker på 72 cl. En annen øl, som også var god, er Mützig som er nødt til å være noe tyskerne kom med da det var en tysk koloni før første verdenskrig. Øldrikkerne denne kvelden var meg selv, Thomas, Flo og Johanna (to tyskere som bor i Kampala). Vi drakk først på et par lokale plasser hvor ølen kostet ca 4 kr for 72 cl. På den andre plassen, Travellers Bar trådde jeg i en åpenbar felle. Nemlig at jeg kjøpte lokalt geitekjøtt på grillspyd. Noe jeg skulle få svi for senere. Men fortsatt var jeg kapabel til mer øl. Vi dro viedere til tidligere omtalte Hôtel de Mille Collines og drakk fatøl, Mützig på den norske stats regning.

Natten ble tilbrakt på toalettet. Alt jeg hadde spist og drukket hadde trang til å komme seg ut av alle åpninger, trolig grunnet geitekjøtt. Om morgenen søndag var jeg helt ferdig og ikke i stand til å reise hjem. Men jeg tvang meg inn på bussen i stedet for å ta en dag til i Rwanda. På bussen sov jeg store deler av veien og det var en overraskende bra busstur, formen min tatt i betraktning.

Det jeg oppnådde med turen var å føye et nytt land inn i rekken av land jeg har vært i, jeg fikk sett en annen kultur, jeg fikk lært noe historie, jeg fikk snakket fransk (innført av belgiske kolonister etter første verdenskrig) og jeg fikk forlenget visumet mitt til Uganda på veien tilbake. Ikke så verst utbytte av en helg.

Naturen i Sør-Vest Uganda

Uganda er fint og grønt 

Fotballen er universell

Fotball er et språk som forstås over hele verden 

Tyrenakke

Afrikanske damer bærer alt på hodet 

Donkey Kong

Nåværende kosebamse, kommende skyskraperklatrer 

Ekvator

Bevis for at jeg har vært på ekvator i Uganda, et av 10 land i verden som ligger på ekvator 

17. maitog

Slik er 17. maitog i Uganda 

Kanskje verdens beste fyr

Unge, lovende Erlend fra Askvoll

17. maileker

Jeg er med i sekkeløp på 17. mai 

Vind i håret

Slik ser man ut når vinden river i håret på boda-boda 

Boda-boda til Entebbe

Pål er fornøyd med å dra til Entebbe på boda boda. (Det er sjåføren og) 

Grillfest 16. mai

Jeg griller biff ,burger, grillspyd og pølse. Litt i overkant. Var ikke flink gutt og spiste opp maten min. 

Butogota 19. - 20. mai

Etter gorilla-trackingen ble jeg på egenhånd satt av i en liten landsby som heter Butogota, mens Inga og Kjartan dro videre til Queen Elizabeth National Park for å se på mer dyr.

Butogota var en møkkaplass og bare et nødvendig stoppested mens jeg ventet på bussen videre til Kampala som gikk tidlig om morgenen.

I Butogota var det imidlertid marked den dagen jeg var der, og jeg fikk kjøpt meg en fin digital klokke til 10 kr. (Den virker ennå) På markedet var det også en dame som gikk og sang bak meg og han som viste meg rundt. Han kunne fortelle at hun sang om meg og at vi hvite folk var skikkelige kristne. "Guiden" min fortalte meg at hun var "gone mad".

I Butogota fikk jeg også spilt jeg fotball, for første gang på lenge, med okalbefolkningen på et jorde hvor kuene beitet og gjødslet.

Etter fotballen gikk jeg på en lokal pub og spilte biljard, men folkene der var altfor masete. Uten unntak ville alle jeg snakket med ha adressen min. Så det var mer mas enn i Kampala, og forskjellen var at i Kampala vil folk ha telefonnr, mens i Butogota har ingen telefon, og det er ikke dekning der heller.

Så jeg ble med en som het Rogers på "kino". Det var en 14" TV, og masse folk. Filmen var en kinesisk? krigsfilm som var dubbet til det lokale språket. Heldigvis var filmen nesten ferdig da vi kom.

Etter kinoen gikk vi på nok en lokal pub og smakte på lokal gin brygget på banan. Den drakk de reint og et fullt kjøkkenglass kostet snaue 2 kr. Jeg nøyde meg med en slurk, mer fordi jeg ville vekk enn fordi det ikke var godt.

Etter dette gikk jeg og la meg men sov dårlig fordi ingen kunne fortelle meg når bussen gikk, bare at det var tidlig. Jeg var desperat etter å komme meg med den bussen så jeg slapp å vente en dag til. Jeg skulle tross alt se FA-cupfinale på lørdagen. Jeg var opp flere ganger for å sjekke om bussen gikk men den ga tydelig beskjed med å fløyte i en time før den skulle gå.

Endelig avgårde, så var bussturen en uforglemmelig opplevelse. Jeg hadde konstant
et hode på skulderen, og innimellom en høne mellom føttene. Bussturen varte snaue 10 timer og jeg hadde ganske vondt i ryggen da jeg kom til Kampala, som jeg aldri har vært så glad for å se som akkurat da.

Gorilla-tracking 19. mai

Vel fremme ved Bwindi Impenetrable Forest, tok vi inn i bandaer mens vi ventet på dagen etter.

Gorilla-trackingen begynte hardt med en lang bakke på ca 25 graders helning. Vel oppe på denne første åsen kunne vi se til den "Demokratiske" Republikk Kongo. Bwindi er altså situert i ved grensen til Rwanda og det ustabile Kongo.

Vi fant gorillaer etter ca tre timer. Vi "hang" med gorillaene en time, og det var forundringsverdig at de ikke brydde seg om oss der vi stod på det nærmeste 2 meter fra dem. Vi hadde faktisk med oss bevæpnede folk, men de forsvant da vi kom til gorillaene, så vi var ikke bevæpnet med annet enn vår "sunne" fornuft, to guider og en machetekniv. Heldigvis var det ingen av oss som tirret Silverback, sjefen over stammen.

Den eneste gorillaen som brydde seg om oss var en yngre hanngorilla, som slo seg på brystet rett foran oss, trolig for å vise at vi ikke skulle prøve oss. Det var en opplevelse å være så tett innpå gorillaer i sitt naturlige habitat.

Turen var jeg imidlertid en smule skuffet over. Jeg hadde håpet at vi skulle lete etter gorillaene i noen timer i ugjennomtrengelig skog, men det var ikke mye vi gikk i skogen. Det var i grunnen det eneste som trakk ned, men det var også ganske vesentlig i mine øyne. Vi fikk i det minste en fantastisk utsikt over regnskogen hele veien.

18. mai - Til Bwindi Impenetrable Forest

18. mai dro vi til Bwindi i Vest-Uganda for å se på noen av verdens siste Mountain Gorilla i regnskogen.

Det var noen timers kjøretur og på veien kjørte vi forbi ekvator, hvor vi fikk en illustrasjon på at vannet renner motsatt vei ned i et sluk på de forskjellige halvkulene. Mens det midt på ekvator renner rett ned og ikke til noen side.

Etter hvert som vi kom lenger og lenger vest ble naturen mer og mer fantastisk. Ikke rart Sir Winston Churchill kalte Uganda the Pearl of Africa. Uganda bør markedsføre seg for turister for det har et fantastisk potensiale. Dette er å regne som en klar anbefaling om å legge ferien til Uganda neste gang. Alle har hørt om safari i Kenya og Tanzania, men få er klar over at Uganda også kan by på dette, men med mye finere natur, foruten at Uganda har gorillaer og den tidligere nevnte raftingen på Nilen.

17. mai

Vel tilbake fra turen til Entebbe, sov jeg en halv time, før jeg måtte opp til 17. maitog. Kan jo ikke gå glipp av 100-års markeringen på ambassaden i Uganda. 17. maitoget var enda mer fargerikt enn barnetoget i Oslo. Etter å ha blitt ledet av politiets korps gjennom ugandiske rikmannsgater med vinkende og undrende ugandere som tilskuere kom vi frem til huset til noen ved ambassaden hvor vi fikk masse god mat, og lekte norske 17. maileker: Potetløp, sekkeløp etc. og vi hoppet litt på trampoline.

Etter mat og leker dro vi til Garden City for å spille bowling, men det var stengt (uten at det hadde noe med nasjonaldagen å gjøre). Så mens noen tok seg et par øl, dro jeg hjem og hvilte litt. Ikke alle som hadde vært på eventyr natten før.

Etter en drøy times lur slo jeg følge til en restaurant og fikk rå biff, før jeg dro videre til nok en 17. maimottakelse på Sheraton Hotel, min første kanapéfest. Her var det gratis fingermat og drikke, og noen mindre viktige taler.

Vi dro videre til nok en hagefest og fikk mat, vafler, is og øl før vi dro videre til Blue Mango og badet midt på svarte natten, før veien tok oss med videre hjem til innehaverne av Blue Mango.

Nok en gang hjem på morrakvisten.

16. mai

Nå er det en stund siden jeg har oppdatert bloggen, så det er vel på tide. Forrige uke var begivenhetsrik med 16. mai, 17. mai og gorillatracking. 16. mai hadde vi grillfest i hagen på NUFU-huset. Festen er ikke så mye å fortelle om, men det som skjedde etter at vi ble jaget ut i tre-tiden om natten var mer spennende.

Vi gikk til Wandegeya og spiste nattmat. Mens vi sitter der og spiser spør Pål meg om jeg skal være med å ta en boda-boda til enden av Kampala Road og tilbake før vi går hjem til sengs. Dette blir jeg med på, men så får jeg annet fore. Jeg spør Pål om vi ikke heller skal ta en tur til Entebbe, som er en annen by. Pål er sjølsagt med på dette. Så vi finner hver vår spreke boda, og forhandler oss frem til 37,50 hver vei for turen som skulle ta 45 min. Boda-boda er, for eventuelle nye lesere, en slags moped/motorsykkel som frakter en der en vil og er mye raskere enn bil i rushet.

Vel fremme i Entebbe etter en bra tur, hvor jeg og Pål sang Brann-sanger i natten med lyn og torden i horisonten, viste det seg at Entebbe var en ganske død by. Ingen ting var åpent. Så vi kjørte til flyplassen. Her møtte vi en politimann som lurte på hva i all verden vi skulle der midt på natten. Han kroppsvisiterte oss og spurte om vi hadde våpen. "Nei, vi skal bare ta oss en øl, så skal vi tilbake til Kampala!" Politimannen slipper oss videre mot at vi kjøper øl til ham og!!! Vi gir ham 5000 shilling, tilsvarende 18,50 ca.

På flyplassen tar vi oss en øl, noe mer mat og vi kjøper mat og brus til sjåførene våre. All maten tok nok knekken på Pål, som ble ganske søvnig, så det ble taxi tilbake igjen, et lite antiklimaks, men man skal heller ikke undervurdere betydningen av en liten lur i taxien.

Vi var tilbake rundt klokken 7 om morgenen.

Besøk av Pål

Vi har hatt besøk i drøye to uker av Pål, som turnerer Øst-Afrika i all ensomhet, før han endte opp i hyggelig selskap her i Kampala, hvor han har ligget på en tynn madrass på steinhardt golv i stuen vår, det beste han har ligget på lenge.

Vi har ikke mye kontroll i strykene. 

Her klatrer jeg opp i båten igjen etter å ha blitt slengt ut i Bujagali Falls 

Stille før stormen 

De hadde ikke saks i frisørsalongen 

Rafting og bungeejumping

Onsdag 23. mars 2005 noteres som en fantastisk dag, med strikkhopping og rafting som dagens definitive høydepunkt.

Tirsdag ettermiddag reiste vi til Jinja, en by like ved Lake Victoria, ”The source of the Nile”. Om kvelden drakk vi Nile Special øl, og om morgenen onsdag skulle vi gjøre oss klare for strikkhopping kl åtte, jeg, Thomas og Erlend. 44 meter fritt fall, og touche Nilens overflate hvis vi ville. Hoppet gikk overraskende greit, og var om jeg får si det selv, en estetisk nytelse. Jeg ga beskjed om at jeg ville bli våt til skuldrene, men det viste seg å ikke være eksakt vitenskap. Helt til knærne var jeg våt, og jeg tror at jeg var i vannet til livet, selvsagt med hodet først. For en herlig følelse det var, og det føles vanvittig bra å ha gjennomført.

Etter strikkhoppingen kom dagens utvilsomme høydepunkt, rafting på Nilen. Og for en opplevelse det skulle bli, mye bedre enn en kunne drømme om på forhånd. Dette vil aldri gå i glemmeboken. Vi satt utfor de villeste stryk og vi måtte alle i vannet på et eller annet tidspunkt grunnet de enorme naturkreftene. Strykene var på skala fra 1-6 hvor 6 var de største, og som bare kunne gjennomføres med kajakk. 5 var det største vi var med på og det var enormt. Til og med i en treer var jeg i vannet, og det var bare en forsmak på hva som ventet oss. Vi var sjanseløse på å gjøre noen ting som helst i strykene, og måtte pent finne oss i å bli skylt av gårde helt til strykene var over.

Mellom strykene var det tid for bading. Det var også vanvittig bra. Med redningsvester på lå vi bare og fløt nedover Nilen, utrolig avslappet. Og for en fantastisk natur vi var omgitt av. Perfeksjon!

Det siste stryket var helt vanvittig. Heldigvis skulle vi gå i land der og sette utfor lenger nede, men i det samme stryket. Det så ikke så reint lite farlig ut. Vi kunne velge mellom rute 3, 4 eller 5, og valgte 4. Denne gjennomførte vi med stil og unngikk så vidt å velte. Femmerruten var syk, 3 meter høyt fall, etterfulgt av 3 meter høy bølge. Sjanseløs hadde vi vært der på å holde oss i båten.

Raftingen varte fra ca 10 til ca 16, altså ganske lenge. Og vi hadde lunsj på en øy i Nilen halvveis. Forfriskende! Og ananas er verdens beste frukt. Da vi var ferdige med raftingen gikk vi i land i et område som, om mulig, bød på enda mer fantastisk natur enn vi hadde sett til da. Jeg hadde en utrolig gladfølelse i flere timer etter at det hele var gjennomført. Helt til kroppen begynte å svi av solforbrenning. Den svir enda, 2 dager etterpå. Bruk solkrem!

"Klippet" håret

Etter uker med litt for langt hår bestemte jeg meg i går for å gjøre noe med det. Jeg tok meg en tur i Wandegeya, et område like ved campus, hvor det kryr av frisørsalonger og diverse annet. Det var faktisk så mange frisører at jeg var i ferd med å gå hjem igjen fordi jeg ikke klarte å bestemme meg, men til slutt gikk jeg innom en som ikke så crowded ut. (For det var faktisk kunder i alle salongene, har aldri sett noen stelle håret sitt så mye og så fancy som damene her nede). Da jeg kom inn så jeg en stol, et speil og en barbermaskin, ingen saks. Jeg kunne sjølsagt ha funnet en salong hvor de kunne klippe annet enn afro-hår, men jeg tok sjansen og ba om den lengste de hadde. ”1 inch,” sa frisøren, som jeg oversatte til ca 2,54 cm (correct me if I’m wrong), og tenkte at det var da ikke så galt. Men galt ble det. Og jeg lurer på om han mente 1 cm. Men det er ikke så mye å gjøre med det, og det er definitivt mer behagelig med kort hår. Afrikanerne sier i alle fall at det ble bra, og er dermed uenig med nordmennene jeg bor med. Døm selv!

Enda mer om korrupsjon

Jeg henger meg virkelig opp i temaet. I går leste jeg i The Monitor at Uganda siden 2003 har hatt stor nedgang av korrupsjon, altså en forbedring. Fra det 17. mest korrupte landet i verden i 2003 til det 41. mest korrupte nå. Nigeria er verst og Botswana best i Afrika. Mens Kenya er verst i Oest-Afrika. Ministeren for etikk og integritet tar mye av æren. (Velfortjent, i foelge vår regjeringstrofaste venn).

Om valg i Uganda: Det er jo et slags demokrati, for det er tross alt valg. Men valget er ikke slik vi er vant til. De har foerst en omgang hvor de stemmer ja eller nei til den sittende presidenten. Blir det ja, så fortsetter han, og foerst hvis det blir nei kommer andre kandidater på banen. Det blir aldri nei etter det jeg har forstått, pga triksing med stemmer.

I går spurte jeg min venn, finansministerens soenn, Paul om hvilken ugandisk avis som var den beste. "The New Vision" sa han, "The Monitor" hadde mest gossip. New Vision er 50% eid av staten og kan vel således ikke kalles en uavhengig avis. Pauls venn Arthur svarte på samme spoersmålet at "The Monitor" var best fordi den serverte sannheter i motsetning til "New Vision" som jobbet for regjeringen. Jeg vet hvem jeg tror på.

Kvinner og menn

I Kenya så vi til stadighet at kvinner jobbet, mens menn satt i skyggen og gjorde nada. Her i Uganda er det også tilfelle at kvinnene gjør mesteparten av jobben, det gjelder i alle fall i rurale strøk.

Uganda er kommet lenger på likestilling enn jeg trodde før jeg kom ned hit, men påstanden som jeg leste bakpå en lærebok om at Uganda var kommet lenger enn de aller fleste industialiserte land, er muligens lettere overdrevet.

Men, på universitetet er kjønnsfordelingen kvinner 67 % og menn 33 %. Dette er svært overraskende. Og på et fag som Computer Science er det 80 % kvinner etter sigende, mens det på Women & Gender Studies er en hoey andel menn.

En liten kuriositet; afrikanske kvinner bærer faktisk ting på hodet. Det er ikke bare på TV de gjør det. Ikke at jeg trodde det, men det ser bare så annerledes ut på nært hold.

Afrikansk effektivitet

Afrikanere er trege. Jeg kommer ikke på ett eneste unntak hittil. Alt går så uuutroooliiiig sakte. Uansett hva som skal gjøres så er det tiltak. Da er det ikke så rart at alle som driver business her er indere.

Jeg har allerede nevnt Club 5, hvor vi trener og spiser en del. Her jobber det mer enn 10 personer om gangen med å servere. Det er flere ansatte enn det er kunder til tider. Det kan umulig være særlig effektivt. Som nevnt er det indere som styrer butikken her og jeg skulle gjerne snakket med dem og spurt hvorfor de har så mange ansatte. Alle de som jobber der bare suller rundt som skilpadder. Til og med i treningssenteret hvor vi trener er det til tider flere instruktører enn det er folk som trener. Og uansett hvor det er snakk om så jobber alle fra åpning til stenging. Det må da være mulig å effektivisere noe.

Til tross for daglige svettebyger nekter jeg å senke meg ned på afrikanernes nivå tempomessig. De går så utrolig sakte. Jeg hater å gå sakte, men får igjen gjennom å svette, (svettelukten er ikke helt norsk lenger heller).

Vel kan Vesten få noe av skylden for at Afrika har økonomiske problemer, men afrikanerne kan ta en del av skylden selv også. Hvis Afrika vil opp og frem i verden må man gjøre noe med folks holdninger til effektivitet. Folk jobber lenge, men tregt, og folk er late. Det er ikke til å stikke under en stol.

Det må tas med at så fort en afrikaner kommer seg bak et ratt så får pipen en annen lyd. (Det er ikke bare enkelt å krysse bilveien)

Regntid

Det er egentlig ikke så mye å si om regntiden, annet enn at det er kjipt når det regner her også. Det regner ikke lenge om gangen, ikke som Bergen altså. (Ryktet har nådd oss om en halv meter snø i Bergen, for så å regne og slapses bort etter to dager). Det regner kanskje en halv time om gangen og det kan regne kraftig på den halvtimen.

Jeg har også en sterk mistanke om at forelesninger avlyses når det regner. I alle fall en del.

Insektsinvasjon

I natt har vi hatt en invasjon av flygedyr. Jeg aner ikke hva det er for noe, men det ser ut som fluer med veldig store vinger. Jeg mistenker at de kom inn gjennom den åpne altandøren. Resten av atferden deres forstår jeg mindre av. Ingen levende vesener er å se noe sted. Og vi fant mange flere vinger enn kropper. Jeg har problemer med å forstå at de har tatt seg inn, lagt fra seg vingene og flydd igjen. Men jeg krysser fingrene for at de har forsvunnet på mystisk vis. Alternativet er at de har bosatt seg hos oss. Håper de ikke har lagt egg. Den nye vaskedamen vår kunne forresten fortelle oss at her i Uganda eter man disse insektene. Hvis vi forstod henne rett, for hun snakker luganda og svært dårlig engelsk.

Om skolen

Skolen begynte denne uken. Det vil si, den skulle begynt. Men det er et elendig system her. Hvis foreleser finner det for godt å ikke møte opp, så møter han ikke opp. Det er utrolig irriterende. Og ingen sier noe. Det virker som det er akseptert at foreleser kommer for seint eller ikke møter i det hele tatt. Professorene nyter for stor respekt etter min mening. Noen er dog kommet i gang, men jeg har muligens vært noe uheldig i valg av fagene mine, for ingen møter opp i fagene mine. Jeg har hørt at professorene ikke gidder å møte hvis de tror at studentene ikke møter.

Fagene jeg har valgt, men det kan endres igjen (og jeg gidder ikke ta fag hvor foreleser ikke møter opp) er: ”Issues in global hunger”, ”project planning and management”, ”international organisations”, ”african international relations”, ”comparative public policy and economic development”. Men det er godt mulig jeg bytter ut et av disse med ”Gender, globalisation, development and the african economy”. Trolig tar jeg dette faget. Her vet jeg at foreleser møter opp.

Skolen for øvrig minner mer om videregående enn et universitet, etter norsk standard. På en del forelesninger blir det tatt fravær, nivået er langt fra universitetet hjemme, i hvert fall i en del fag, studentene sluker rått hva foreleser sier uten å være det minste kritisk. En foreleser sa til Lisbeth at man kunne oppnå bedre karakter på muntlig deltakelse i klassen. Det minner i alle fall om videregående. Og jeg er muligens litt tidlig ute med denne kritikken ettersom jeg ikke har vært på veldig mange forelesninger. Men det er som nevnt ikke min skyld.