Rafting og bungeejumping

Onsdag 23. mars 2005 noteres som en fantastisk dag, med strikkhopping og rafting som dagens definitive høydepunkt.

Tirsdag ettermiddag reiste vi til Jinja, en by like ved Lake Victoria, ”The source of the Nile”. Om kvelden drakk vi Nile Special øl, og om morgenen onsdag skulle vi gjøre oss klare for strikkhopping kl åtte, jeg, Thomas og Erlend. 44 meter fritt fall, og touche Nilens overflate hvis vi ville. Hoppet gikk overraskende greit, og var om jeg får si det selv, en estetisk nytelse. Jeg ga beskjed om at jeg ville bli våt til skuldrene, men det viste seg å ikke være eksakt vitenskap. Helt til knærne var jeg våt, og jeg tror at jeg var i vannet til livet, selvsagt med hodet først. For en herlig følelse det var, og det føles vanvittig bra å ha gjennomført.

Etter strikkhoppingen kom dagens utvilsomme høydepunkt, rafting på Nilen. Og for en opplevelse det skulle bli, mye bedre enn en kunne drømme om på forhånd. Dette vil aldri gå i glemmeboken. Vi satt utfor de villeste stryk og vi måtte alle i vannet på et eller annet tidspunkt grunnet de enorme naturkreftene. Strykene var på skala fra 1-6 hvor 6 var de største, og som bare kunne gjennomføres med kajakk. 5 var det største vi var med på og det var enormt. Til og med i en treer var jeg i vannet, og det var bare en forsmak på hva som ventet oss. Vi var sjanseløse på å gjøre noen ting som helst i strykene, og måtte pent finne oss i å bli skylt av gårde helt til strykene var over.

Mellom strykene var det tid for bading. Det var også vanvittig bra. Med redningsvester på lå vi bare og fløt nedover Nilen, utrolig avslappet. Og for en fantastisk natur vi var omgitt av. Perfeksjon!

Det siste stryket var helt vanvittig. Heldigvis skulle vi gå i land der og sette utfor lenger nede, men i det samme stryket. Det så ikke så reint lite farlig ut. Vi kunne velge mellom rute 3, 4 eller 5, og valgte 4. Denne gjennomførte vi med stil og unngikk så vidt å velte. Femmerruten var syk, 3 meter høyt fall, etterfulgt av 3 meter høy bølge. Sjanseløs hadde vi vært der på å holde oss i båten.

Raftingen varte fra ca 10 til ca 16, altså ganske lenge. Og vi hadde lunsj på en øy i Nilen halvveis. Forfriskende! Og ananas er verdens beste frukt. Da vi var ferdige med raftingen gikk vi i land i et område som, om mulig, bød på enda mer fantastisk natur enn vi hadde sett til da. Jeg hadde en utrolig gladfølelse i flere timer etter at det hele var gjennomført. Helt til kroppen begynte å svi av solforbrenning. Den svir enda, 2 dager etterpå. Bruk solkrem!

"Klippet" håret

Etter uker med litt for langt hår bestemte jeg meg i går for å gjøre noe med det. Jeg tok meg en tur i Wandegeya, et område like ved campus, hvor det kryr av frisørsalonger og diverse annet. Det var faktisk så mange frisører at jeg var i ferd med å gå hjem igjen fordi jeg ikke klarte å bestemme meg, men til slutt gikk jeg innom en som ikke så crowded ut. (For det var faktisk kunder i alle salongene, har aldri sett noen stelle håret sitt så mye og så fancy som damene her nede). Da jeg kom inn så jeg en stol, et speil og en barbermaskin, ingen saks. Jeg kunne sjølsagt ha funnet en salong hvor de kunne klippe annet enn afro-hår, men jeg tok sjansen og ba om den lengste de hadde. ”1 inch,” sa frisøren, som jeg oversatte til ca 2,54 cm (correct me if I’m wrong), og tenkte at det var da ikke så galt. Men galt ble det. Og jeg lurer på om han mente 1 cm. Men det er ikke så mye å gjøre med det, og det er definitivt mer behagelig med kort hår. Afrikanerne sier i alle fall at det ble bra, og er dermed uenig med nordmennene jeg bor med. Døm selv!

Enda mer om korrupsjon

Jeg henger meg virkelig opp i temaet. I går leste jeg i The Monitor at Uganda siden 2003 har hatt stor nedgang av korrupsjon, altså en forbedring. Fra det 17. mest korrupte landet i verden i 2003 til det 41. mest korrupte nå. Nigeria er verst og Botswana best i Afrika. Mens Kenya er verst i Oest-Afrika. Ministeren for etikk og integritet tar mye av æren. (Velfortjent, i foelge vår regjeringstrofaste venn).

Om valg i Uganda: Det er jo et slags demokrati, for det er tross alt valg. Men valget er ikke slik vi er vant til. De har foerst en omgang hvor de stemmer ja eller nei til den sittende presidenten. Blir det ja, så fortsetter han, og foerst hvis det blir nei kommer andre kandidater på banen. Det blir aldri nei etter det jeg har forstått, pga triksing med stemmer.

I går spurte jeg min venn, finansministerens soenn, Paul om hvilken ugandisk avis som var den beste. "The New Vision" sa han, "The Monitor" hadde mest gossip. New Vision er 50% eid av staten og kan vel således ikke kalles en uavhengig avis. Pauls venn Arthur svarte på samme spoersmålet at "The Monitor" var best fordi den serverte sannheter i motsetning til "New Vision" som jobbet for regjeringen. Jeg vet hvem jeg tror på.

Kvinner og menn

I Kenya så vi til stadighet at kvinner jobbet, mens menn satt i skyggen og gjorde nada. Her i Uganda er det også tilfelle at kvinnene gjør mesteparten av jobben, det gjelder i alle fall i rurale strøk.

Uganda er kommet lenger på likestilling enn jeg trodde før jeg kom ned hit, men påstanden som jeg leste bakpå en lærebok om at Uganda var kommet lenger enn de aller fleste industialiserte land, er muligens lettere overdrevet.

Men, på universitetet er kjønnsfordelingen kvinner 67 % og menn 33 %. Dette er svært overraskende. Og på et fag som Computer Science er det 80 % kvinner etter sigende, mens det på Women & Gender Studies er en hoey andel menn.

En liten kuriositet; afrikanske kvinner bærer faktisk ting på hodet. Det er ikke bare på TV de gjør det. Ikke at jeg trodde det, men det ser bare så annerledes ut på nært hold.

Afrikansk effektivitet

Afrikanere er trege. Jeg kommer ikke på ett eneste unntak hittil. Alt går så uuutroooliiiig sakte. Uansett hva som skal gjøres så er det tiltak. Da er det ikke så rart at alle som driver business her er indere.

Jeg har allerede nevnt Club 5, hvor vi trener og spiser en del. Her jobber det mer enn 10 personer om gangen med å servere. Det er flere ansatte enn det er kunder til tider. Det kan umulig være særlig effektivt. Som nevnt er det indere som styrer butikken her og jeg skulle gjerne snakket med dem og spurt hvorfor de har så mange ansatte. Alle de som jobber der bare suller rundt som skilpadder. Til og med i treningssenteret hvor vi trener er det til tider flere instruktører enn det er folk som trener. Og uansett hvor det er snakk om så jobber alle fra åpning til stenging. Det må da være mulig å effektivisere noe.

Til tross for daglige svettebyger nekter jeg å senke meg ned på afrikanernes nivå tempomessig. De går så utrolig sakte. Jeg hater å gå sakte, men får igjen gjennom å svette, (svettelukten er ikke helt norsk lenger heller).

Vel kan Vesten få noe av skylden for at Afrika har økonomiske problemer, men afrikanerne kan ta en del av skylden selv også. Hvis Afrika vil opp og frem i verden må man gjøre noe med folks holdninger til effektivitet. Folk jobber lenge, men tregt, og folk er late. Det er ikke til å stikke under en stol.

Det må tas med at så fort en afrikaner kommer seg bak et ratt så får pipen en annen lyd. (Det er ikke bare enkelt å krysse bilveien)

Regntid

Det er egentlig ikke så mye å si om regntiden, annet enn at det er kjipt når det regner her også. Det regner ikke lenge om gangen, ikke som Bergen altså. (Ryktet har nådd oss om en halv meter snø i Bergen, for så å regne og slapses bort etter to dager). Det regner kanskje en halv time om gangen og det kan regne kraftig på den halvtimen.

Jeg har også en sterk mistanke om at forelesninger avlyses når det regner. I alle fall en del.

Insektsinvasjon

I natt har vi hatt en invasjon av flygedyr. Jeg aner ikke hva det er for noe, men det ser ut som fluer med veldig store vinger. Jeg mistenker at de kom inn gjennom den åpne altandøren. Resten av atferden deres forstår jeg mindre av. Ingen levende vesener er å se noe sted. Og vi fant mange flere vinger enn kropper. Jeg har problemer med å forstå at de har tatt seg inn, lagt fra seg vingene og flydd igjen. Men jeg krysser fingrene for at de har forsvunnet på mystisk vis. Alternativet er at de har bosatt seg hos oss. Håper de ikke har lagt egg. Den nye vaskedamen vår kunne forresten fortelle oss at her i Uganda eter man disse insektene. Hvis vi forstod henne rett, for hun snakker luganda og svært dårlig engelsk.

Om skolen

Skolen begynte denne uken. Det vil si, den skulle begynt. Men det er et elendig system her. Hvis foreleser finner det for godt å ikke møte opp, så møter han ikke opp. Det er utrolig irriterende. Og ingen sier noe. Det virker som det er akseptert at foreleser kommer for seint eller ikke møter i det hele tatt. Professorene nyter for stor respekt etter min mening. Noen er dog kommet i gang, men jeg har muligens vært noe uheldig i valg av fagene mine, for ingen møter opp i fagene mine. Jeg har hørt at professorene ikke gidder å møte hvis de tror at studentene ikke møter.

Fagene jeg har valgt, men det kan endres igjen (og jeg gidder ikke ta fag hvor foreleser ikke møter opp) er: ”Issues in global hunger”, ”project planning and management”, ”international organisations”, ”african international relations”, ”comparative public policy and economic development”. Men det er godt mulig jeg bytter ut et av disse med ”Gender, globalisation, development and the african economy”. Trolig tar jeg dette faget. Her vet jeg at foreleser møter opp.

Skolen for øvrig minner mer om videregående enn et universitet, etter norsk standard. På en del forelesninger blir det tatt fravær, nivået er langt fra universitetet hjemme, i hvert fall i en del fag, studentene sluker rått hva foreleser sier uten å være det minste kritisk. En foreleser sa til Lisbeth at man kunne oppnå bedre karakter på muntlig deltakelse i klassen. Det minner i alle fall om videregående. Og jeg er muligens litt tidlig ute med denne kritikken ettersom jeg ikke har vært på veldig mange forelesninger. Men det er som nevnt ikke min skyld.

Mer om statslederen

For et par dager siden kunne vi lese i The Monitor om grunnen til at presidenten ikke vil gi seg som president ved neste valg (2006), til tross for at han lovet det ved forrige ”valg” i 2001.

Presidenten er blitt forespeilet en rolle som rådgiver for regjeringen når han en gang trer tilbake. Men den godeste Yoweri Museveni, (navnet minner mistenkelig om en gammel fascist fra Italia), vil ikke tre tilbake fordi han er redd den neste presidenten ikke vil høre på ham eller følge hans råd. Han har nok misforstått hva det innebærer å være eks-president, samt hva det vil si å være rådgiver. Det er en del som skurrer i dette landet.

Arbeidsgivere

Vi har blitt arbeidsgivere ved å ansette hushjelp til å vaske gulv og klær for oss. Det er sant som ble sagt at klesvask ikke er den enkleste oppgaven her. Vi har ikke vaskemaskin, og vasker alt for hånd. Det er litt av en jobb, og i denne varmen blir en ganske svett av det også. Men klærne har da blitt rene likevel, med unntak av alle de lyse sokkene mine. De ser ikke ut, selv etter vask.

Gulvene er heller ikke lette å holde rene. Det er fordi vi drar med oss dritt inn hver eneste dag, rødbrunt støv som fins over alt her nede. Og særlig nå i regntiden blir det skittent.

Så nå skal det bli godt med hushjelp. Hver av oss betaler ca 12 kr for hver gang hun kommer og vasker gulv og klær, som er to ganger ukentlig. Jeg har egentlig litt dårlig samvittighet for det lave beløpet, men det er 6 ganger så mye som andre hushjelper tjener. Og de jobber gjerne hele dagen.

Hun har allerede vasket en gang, og gjorde mye mer enn vi hadde tenkt.

Semesterstart

I dag startet semesteret endelig. Offisiell semesterstart var 5. mars men det tar tid å komme i gang. Vi har faktisk begynt å bli ganske lei av å bare gå rundt og ikke gjøre noe fornuftig. Da melder hjemlengselen seg fortere og. Jeg regner med at nå som vi begynner å komme i gang så skal vi nok trives godt.

Jeg var på forelesning i International Organisations i dag. Men foreleser kom aldri, noe vi har fått vite at vi må lære oss å leve med.

Etterpå var det forelesning i Issues of global hunger. Der lærte jeg at gravide kvinner bør spise godt, ellers kan de skade fosteret og seg selv. Høy kvalitet på undervisningen? Det blir vel bedre. En annen ting er at vi skriver alt som foreleser sier. Det er nemlig dette som blir spurt om til eksamen. Vi har ikke lærebøker.

Jeg skal ta fem andre fag, men har ikke bestemt meg helt for hvilke ennå. Mange fag som kolliderer, så det er litt av et puslespill.

Og foreleserne tar etter sigende fravær på forelesningene, i alle fall noen. Det syns jeg er noe merkelig på et universitet. Uansett så legger de merke til om vi hvite ikke er der. I dag ble jeg spurt i plenum om hvor jeg kom fra. Og da jeg svarte Norge, sa foreleser at der er det ikke mange sultne folk. Det har han forsåvidt rett i. De som er sultne i Norge sulter foran brødboksen. Uansett så er ikke fattigdommen her så tydelig som jeg trodde den skulle være. Kenya var mye verre.

Korrupsjon

Jeg er stygt redd for at hvis noen oversetter dette til presidenten så kommer jeg ikke levende hjem.

Som noen allerede har fått med seg har vi blitt kjent med finansministerens sønn her nede. Dvs. han påstår i alle fall det, og vi tror på han, uten at vi er sikre. Han har i alle fall fortalt oss en del ting som vi finner oppsiktsvekkende i motsetning til ham.

Presidenten endrer til stadighet lovverket slik at han skal ha lov til å sitte lenger. Presidenten er fra Rwanda, noe han benekter overfor folket. Flere i regjeringen er fra Rwanda og benekter dette, inkludert finansministeren. Ikke nok med det, hele bølingen er fra samme omgangskrets som barn. Flere regjeringsmedlemmer i landene rundt er fra Rwanda. Ikke nok med at de er fra samme omgangskrets, en del av de er faktisk i slekt også.

Ellers vil jeg fortelle litt om hvordan folk er her. Det første inntrykket er at folk ikke er redde for å ta kontakt. Men for oss innesluttede nordmenn kan det bli litt mye når en ugander kommer bort til en på gaten og sier at de vil bli kjent med oss, om de kan få telefonnummeret. Og en ugander som ber om et telefonnummer ringer garantert. Vi har begynt å lagre en del numre på nei. Alle vil ha en bit av oss.

En annen ting med folk her er at vi ikke vet om vi kan stole på de. Og det er ganske frustrerende å ha folk i omgangskretsen som du ikke vet om faktisk er venner eller ikke. Vi har allerede blitt snyltet på av "venner" som stikker fra barregning o.l.

Ellers vil jeg vare si at det er mulig for folk å legge inn kommentarer på innleggene mine i bloggen.

Marabou-stork

Verdens styggeste dyr, Marabou-storken. Hvem har lyst på Freia-sjokolade? 

Samboerne mine

Her er alle samboerne mine samlet til taco-middag hjemme i leiligheten. (Lisbeth, Ingebjørg og Thomas) 

Uganda

Saa er vi endelig kommet til Uganda, Thomas, Lisbeth, Ingebjoerg og jeg. Vi har faktisk vaert her i seks dager naa og begynner aa bli vant til ting.

Eventyret saa langt:

Vi kom til grensen mellom Kenya og Uganda og det foerste vi fikk se var en hundre meter lang koe. Denne maatte vi selvfoelgelig bidra til aa gjoere enda lenger. Da vi endelig kom frem saa viste det seg at dette bare var koeen for aa registrere at vi forlot Kenya. Vi maatte staa i ny koe for aa soeke visum til Uganda. Og vi klarte saavidt aa skrape sammen nok penger til visum for alle. Phew!

Men saa var vi endelig kommet til Uganda, og forandringen fra Kenya var umiddelbar. Det var groent og frodig overalt, husene saa bedre ut enn i Kenya (men jeg ville ikke bodd der selv) og det var kolossalt med skolebarn paa vei til skolen siden dette var tidlig paa morgenen. Jeg kan ikke si annet enn at foersteinntrykket av Uganda var bra.

Siden har det bare blitt bedre. Jeg stortrives. Leiligheten vi bor i er stor og bra, selv etter norsk standard. Ugandere er hyggelige og alle virker aa ville bli kjent med oss (dette kan ogsaa vaere noe slitsomt). Vi har moett noen av de andre norske som er her, og de har vist oss litt rundt.

Inntrykkene er saa mange at jeg ikke kan skrive alle her, men en ting er i alle fall sikkert; jeg ser verdens styggeste dyr hver bidige dag. Marabou-storken (som er i Freia-logoen). Skal se om jeg faar lagt ut et bra bilde av skapningen.

Fotballinteressen er stor her, og jeg kan nesten velge og vrake i engelske fotballkamper, noe som alle vet passer meg bra.

Universitetet ligger paa et stort campus, hvor man kan finne ganske mye. Jeg har blant annet spist paa et sted som heter CLUB 5 hver dag. Det er en indisk plass, som kanskje kan forklare hvorfor magen min har vaert urolig i noen dager. (Nok om det) Paa CLUB 5 er det ogsaa et trenigsstudio hvor jeg og Thomas har vaert noen ganger allerede og vil fortsette aa gaa til.

Jeg har ikke faatt sett saa mye av byen ennaa, fordi det har vaert saa mange ting aa gjoere rundt universitetsomraadet, men jeg skal nok faa sett meg litt rundt i loepet av 5 maaneder.

Denne uken har gaatt med til aa forsoeke aa finne ut hvilke fag jeg skal ta, men det er ikke like enkelt som hjemme. Jeg finner ikke noe paa Internett saa jeg maa gjoere avtaler med raadgivere. Avtaler i Uganda er til for aa brytes. Jeg har gaatt rundt i hele dag uten aa bli saerlig klokere, og har dermed hatt en elendig dag for foerste gang her nede. Og det blir ikke bedre av at jeg maatte gaa rundt aa lete etter folk i 30 varmegrader 1350 m.o.h. Forhaapentligvis har jeg alt klart i loepet av morgendagen. Jeg skal gaa paa to forskjellige institutter, det ene er Political Science paa Faculty of Social Sciences. Her fikk jeg til slutt hjelp i dag, raadgiveren hadde vaert syk. Men da jeg foerst fikk moete ham var han veldig behjelpelig. Da er det verre med Institute of Development Studies paa Faculty of Arts, som kan sammenliknes med HF hjemme. Kanskje det forklarer hvorfor de ikke har kunnet hjelpe meg... Forhaapentligvis faar jeg ordnet alt i morgen.

Stay tuned!

Mufasa

Dyrenes konge lå på lur i krattet og ventet på at hunnløvene skulle gjøre jobben. 

Dumbo

Vi var så nær elefantene, det eneste dyret i verden som ikke kan hoppe. 

Rift Valley

Jeg og Thomas (min romkamerat det neste halve året) ved Rift Valley på safariens første dag 

Masai

Masaiene vinner damer ved å hoppe høyt. Jeg hadde nok fått meg et harem med dette hoppet. 

Dracula

Avskjedsfest: Glenn er blodtørstig, Charlotte offeret 

Ferie i Kenya

Men hvor skal jeg begynne?

Hele eventyret begynte jo med avskjedsfest hos Glenn lørdag 19. februar. Jeg har masse bilder fra festen som jeg skal forsøke å legge ut.

Første destinasjon på reisen var nasjonalparken Masai Mara i Kenya. Her hadde vi en tredagers safari. Safari er humpetitten og ganske ubehagelig, men man opplever mye spennende. Vi fikk sett mange dyr, særlig ved vannhullene florerte det av liv. Og jeg har inntrykk av at Lion King ikke er så urealistisk. Dyrene lever rundt hverandre i skjønn forening, og er alle en deler av The Circle of Life.

Vi bodde på en camp hvor det var masaier som tok seg av oss og serverte spaghetti bolognese til middag. Forholdene var ikke mye å rope hurra for, men så har vi opplevd det og.

Etter safarien bar det av sted med fly fra Nairobi til Mombasa hvor vi sjekket inn på et luksushotell (etter våre standarder). Det var herlig med denne standarden etter 3 overnattinger i bushen. Her hadde vi fire overnattinger, 2oo meter fra stranden, med basseng på hotellet og omgitt av palmer. Det var trolig over 30 grader hver dag. Sinnsykt varmt. Og allerede første dagen så jeg ut som en gris i fargen.

Kenyanerne som vi har møtt har stort sett vært plagsomme. De er tilsynelatende hyggelige, men de vil egentlig bare selge noe, og de tar ikke et nei for nei. Til og med mens vi lå på stranden og blundet med øynene kom de og vekket oss fra dvalen. Så det ble med en dag på stranden.

Etter 4 overnattinger fløy vi tilbake til Nairobi, og derfra bar det videre med buss til Kampala i Uganda. En reisemåte som ikke er å anbefale. Det ble ikke mye søvn på bussen, som bråkte verre enn naboen med boremaskinen hjemme i Bergen. Og bedre ble det ikke av at bussen fikk motorstopp i et fattigstrøk i Kenyas fjerde største by. Vi slapp heldigvis unna landeveisrøvere der vi stod i en time og frøs (HA, tror du vi frøs? Det var dere der hjemme som frøs) Men det var en liten gutt der som tigget etter penger og han sov på gaten sammen med en haug med andre folk. Jeg og Thomas gikk inn i bussen og hentet hele matpakken vår som vi ga til ham. Vi hadde uansett ikke lyst til å spise den i frykt for å måtte på do. (Enough said)

Og så; Uganda, men nei da, vi måtte gjennom en lang prosedyre der og...

Weblogg oppe og spaserer

Da har jeg laget den etterspurte webloggen. Skal gjoere mitt bestefor aa oppdatere den saa ofte som mulig.

Men akkurat i dag skriver jeg ingen ting, for jeg har opplevd saa masse at jeg ikke har tid til aa skrive det naa.